På bildet ser vi et rolig gatekryss på det som ser ut som en varm sommerdag med blå himmel. Til venstre i bildet er det to biler, midt i bildet er det en mann som sykler med en liten jente i et barnesete, til høyre i bildet ser vi to kvinner som går på fortauet. Det vokser trær langs gaten. De som er lokalkjente vil gjenkjenne gaten som Niels Juels gate på Frogner i Oslo.
Mange har fått med seg at man bør lage bildebeskrivelser, for å være inkluderende overfor synsvarierte personer. Men hvordan skal man lage gode bildebeskrivelser? Hvor mye skal man ta med? Er det passende å beskrive menneskers hudfarge, kroppsform eller funksjonsnedsettelse?
Tekst: Maria Puenchir, Norges Handikapforbund Ungdom (NHFU)
Bilde: Marleen Wieske, Unsplash
Det jeg vil trekke fram er bildebeskrivelser i en systemkritisk kontekst. Dere seende sorterer automatisk på utseende uten å stå til ansvar til noen andre enn dere selv over hvilke ord dere bruker utenfor deres egne tanker. Om noen tenker «oi så stygg hen var», «den kjolen/frisyren/fargen kledde hen», «hen var [utseendebeskrivelse]», så er ikke det noe man nødvendigvis åpner kjeften om til omverdenen. Dere står kun til ansvar for dere selv inne i deres eget hode.
Nå når dere må begynne å tenke over skildringer av andre, har dere økt ansvar. Ubehagelig, ikke sant? Å bevisstgjøres selekteringsprosesser som dere gjør uten å røre en muskel er KLEINT. Kroppspress er ekte, og jeg skjønner greia med at å være utseendefiksert på en måte som er deskriptiv mer enn dømmende er uvanlig. Dere er lært til å selektere på utseende, og at noen utseender er negative, andre er positive. De følelsene er der. Dere finner ut av dem. Nå handler det om å finne en felles måte å snakke sammen på.
Fordi bildebeskrivelser handler om informasjonsutveksling. Blinde og svaksynte har vært utestengt fra å delta i kunnskapsutveksling lenge og blitt uglesett. Det har et navn: visuell kultur. En visuell kultur vi er utelatt fra, fraskrives ansvar i.
Litt bakgrunn om dét, med et utdrag fra et blogginnlegg jeg skreiv sammen med forsker Thomas Tajo: «I dag lever vi i en visuell kultur hvor det å se er blitt synonymt med å være i stand til logisk tenkning og problemløsing. Oppfinnelsen av trykkpressa på 1400-tallet la premisset for den visuelle kulturen ved å skifte fokus fra muntlig gjenfortelling mot nedskreven og visuell kunnskapsformidling.
Blinde og svaksynte ble ekskludert fra å kommunisere skriftlig fram til oppfinnelsen av Braille, rundt 400 år seinere. Fordi å utestenges fra meningsutveksling fører til manglende samfunnsdeltakelse, utviklet det seg en forestilling om at synsevne må til for å mestre livets små og store utfordringer. Motsetningen, manglende syn, kobles følgelig til å ha medisinske og sosiale problemer.»
Så. Når dere beskriver bilder, anerkjenner dere at vi er ansvarlige, ja? Samtidig blir dere stilt framfor egne tanker. Det er UBEHAGELIG å være så rett fram og å si ting rett ut. Fordi utseendepress er ekte, og fordi ikkeverbal kommunikasjon gir spillerom for å være implisitt og la mye være u-uttalt, vil det å bruke ord som «melaninrik», «tjukk», «rullende», «skalla», «døv» føles mer konfronterende enn det trenger å være.
Fra ei stigmatisert gruppe til andre som kjenner stemplinga på kroppen: Vi NEKTER at bildebeskrivelser skal brukes til å stigmatisere, kolonisere, undertrykke. Likevel, vegring for å beskrive andre kan ikke komme i veien, heller. At å være tjukk blir et stigma er en stor følelsesmessig belastning. At det å være veldig melaninrik er også en utsatt posisjon. Men å nekte for begge disse gjør ikke at stigmaet og faren går bort. Dessverre. Vi har kryssende og ulike komfortsoner. Mikroaggresjoner går ikke bort, men vi kan minimere dem. Sammen.
Et forslag jeg har som jeg vil trekke fram: Husker dere hvordan en karakter introduseres i bøker? De gode skildringene der? Gode karakterbeskrivelser gir en kjapp introduksjon til personen. De har utseendebeskrivelser som er konsise, kontekstuelle. Kanskje det er en vei å gå? Et hederlig og nevneverdig eksempel er da noen hjalp meg med å finne måter å skildre samisk tilhørighet uten å være samehetsende: «Hen har på seg et stort, rutete samisk sjal med typisk samisk, stor sølje på, og skinnlue med samisk mønster», eller «det framgår av sammenhengen at personen er samisk. Hun har kort, blondt hår, blå øyne og dongerijakke.» Det var så fint, fordi det unngikk problemstillinger jeg har kommet borti: at folk skildrer ei minoritetsgruppe negativt og hetsende. Med liknende litterære virkemiddel kan man unngå hele problemstillinga.
Holder det å bare beskrive det DU synes er relevant? Det er en god intro til å bildebeskrive kunst, ikke så god til å skildre mer eller mindre relevante illustrasjonsbilder eller personportrett. Dessuten er ei sånn tilnærming å trenere bort informasjon. Det opplever vi jo en del av allerede. Fordi vi er forskjellige, så vil fravær eller tilstedeværelse av utseendebeskrivelser ramme ulikt. Tenk på det også i et interseksjonelt perspektiv: Når man møter manglende utseendebeskrivelser så tenker noen at folka i en nyhetssak, på et bilde eller lignende er melaninrike, mens andre kan tenke at de er blendahvite. Ens egen bakgrunn er ofte utgangspunkt til hva man fyller infogapa med.
Det er komplisert å vite akkurat hvilket detaljnivå som er riktig, fordi mange har mye følelser rundt å bli skildra, eller hva de vil ønske å vite om andre. Det er mye informasjon seende folk tar for gitt, og mye informasjon som tilegnes enten negativ eller positiv valør. Personlig ønsker jeg bildebeskrivelser som gir så mye detaljer som mulig. Fordi jeg er klar over at vi lever i en ultravisuell verden, og med utgangspunkt i representasjon vil jeg gjerne vite at jeg ikke er alene. At det er andre som meg. At i den og den artikkelen er hen sånn og slik. At på et bilde er det mange varianter av å være menneske. Målet er lik tilgang, likt ansvar, likt utgangspunkt. Det du ser, vil vi også vite.