Introduksjon

Mari Storstein: Med lua i hånda

Mari Storstein: Med lua i hånda

Forrige uke leste jeg en statusoppdatering på Facebook som slo meg i magen. Det var statusoppdateringen til Ida. Etter å ha vært på stand-up på kvelden skulle hun ta bussen hjem. Idet hun skulle inn på bussen, kom bussjåføren løpende ut mot henne.

Bussjåføren var sint. Han pekte på Ida og nektet henne å komme inn på bussen. Hun kunne komme seg hjem selv. Hun skulle ikke få sitte på med bussen hans. Det kunne hun bare glemme.

Hvorfor har vi ikke lest forsideoppslag om dette i avisen, med en overskrift som “Kvinne nektet å komme med bussen i Oslo”? Hvorfor har ikke folk gått i demonstrasjonstog mot Ruter, som nekter mennesker å reise med dem? Hvorfor har ikke Ruter gått ut i landets største medier og offentlig beklaget denne trakasseringen, denne diskrimineringen av mennesker?

Jo, det er fordi Ida sitter i rullestol.

Og da er det liksom greit.

Men nei, det er det ikke!

“Føler seg diskriminert”

Forrige uke var jeg i nyhetsstudio til TV 2 Nyhetskanalen med utgangspunkt i en rapport som viser at unge funksjonshemmede har lavere livskvalitet enn resten av befolkningen. Vi snakket om dårlig universell utforming, mangel på assistanse og et menneskesyn som sier at vi er syke – vi snakket om den systematiske diskrimineringen vi utsettes for. Under intervjuet lå overskriften “Føler seg diskriminert” over skjermen. Men diskriminering er ikke en følelse. Diskriminert er noe man er.

Når Ida nektes å komme med bussen, så ER dette diskriminering. Når 80% av alle skolebygg ikke er tilgjengelig for alle, så ER dette diskriminering. Når mennesker nektes å reise ut av kommunen fordi man har et assistansebehov, så ER dette diskriminering.

Når man sier at dette er noe vi føler, så sier man at vi er problemet. Man sier at feilen er oss. Men det er det ikke. Det er samfunnet som utestenger, som diskriminerer. Og det er der ansvaret må ligge – hos den som diskriminerer. Jeg tror ikke at det er funksjonsnedsettelsen i seg selv som gjør at livskvalitet er lavere. Jeg tror det er fordi vi har et samfunn som systematisk hindrer oss å leve bedre. Leve livet vi selv ønsker.

Og nå er det nok.

Vi må fortsette å si fra. Vi må slutte å godta mindre. Vi skal ikke akseptere at det forventes mindre av oss. Vi skal ikke stå med lua i hånda og ta til takke med å overleve. Vi må kreve vår selvsagte rett i samfunnet!

Tekst: regissør Mari Storstein

9 comments on “Mari Storstein: Med lua i hånda

Kommentarfeltet er stengt.

  1. Tydeligere, enklere og riktigere kan ikke dette sies! Hva er det politikere og folk flest ikke forstår av dette? Takk, Mari!

  2. Man må begynne å samle inn data. Man må finne ut hvor mange funskjnsonhemmede som blir nektet å ta bussen hvert år på landsbasis. Hvor mange plasser som ikke er tilrettelagt. Man må begynne å gi de gående tall og ikke bare “han ville ikke slippe meg på bussen” Det høres ut som en sytende unge, men tall er noe som skremmer.

  3. Nå blir jeg så forbanna på de som ikke skjønner hva det vil si å sitte i rullestol ?. Skulle neste ønske at de fikk prøvd det , KANSJE en liten stund …. bare for å få merke det på kroppen selv ! Vi er mange som sitter i rullestol , vi får ikke gratis taxi . Betaler skatt som alle andre …. støtter deg Ida fult ut ??

  4. Takk for at saken bringes inn, trist at det er slik i et såkalt opplyst samfunn. Diskriminering må gripes fatt i og gjøres noe med! Jeg vil også nevne de mange med kognitive dvs skjulte funksjonsnedsettelser som diskrimineres hver dag fordi kontrollører og butikkmedarbeidere ikke har dannelse og innsikt. Det er en skam at mange, både unge og voksne, blir fratatt muligheten til å utvikle seg og bli selvstendige fordi vi som er heldige og er funksjonsfriske ikke evner å sette oss inn i en annens perspektiv. Til syvende og sist går dette utover oss alle! Hva med litt raushet?