I høst har vi i Norges Handikapforbund Oslo jobbet mye med byrådets budsjettforslag for 2018. I deputasjon hos samferdsels- og miljøkomitéen snakket vi igjen om funksjonshemmedes behov i møte med bilfritt byliv, og mangelen på tilgjengelighet i kollektivtransporten. Vi minnet dem på vår kampanje Fjern gæppen, som går på avstanden mellom vogn og perrong på T-banestasjonene. Denne løftet spesielt fram Løren stasjon som åpnet i 2016, og som heller ikke har god tilgjengelighet for hverken rullestolbrukere eller blinde.
Før sommeren stilte komitémedlem Sunniva Eidsvoll (SV) spørsmål til byråd Lan Marie Berg om situasjonen med «gæppen» på Oslos T-banestasjoner. Byråden sier at hun har utarbeidet svar i samarbeid med Sporveien, og skriver bl.a.: «Mange som bruker rullestol er flinke til å komme over fysiske hindringer, og kan komme seg trygt på T-banevognen selv om det er et stort gap mellom vognen og plattformen.»
Dette er formuleringer vi ofte møter på, meninger fra institusjoner og myndigheter om hvorvidt personer med funksjonsnedsettelser er «flinke» nok til å overkomme hindringer de møter på. I Fjern gæppen-kampanjen har vi løftet fram to sitater fra medlemmer: «Jeg tar selv T-banen flere ganger i uka, og som rullestolbruker er det ekstremsport.» (Ida Hauge Dignes, NHFU Oslo). «For å klare å komme over gæppen og inn på vognen, så må jeg ta fart og kjøre mot inngangen i høy hastighet. Hvis det er andre folk ved inngangen, må jeg da samtidig rope at de må passe seg. Jeg har heldigvis aldri skadet noen, men jeg har hjertet i halsen hver gang. Jeg kjørte inn i veggen en gang da, men da var det bare jeg som slo meg.» (Jon Kjølberg, bruker av elektrisk rullestol). Hvor flink skal man måtte være for å kunne ta T-banen til jobb? Hvor risikovillig?
Vi husker også rapporten Transportøkonomisk institutt kom med i 2015 på oppdrag fra Delta-senteret, Kollektivtransport for personer med nedsatt funksjonsevne – erfaringer fra ikke-brukere. Her var deres overraskende problemstilling at «På tross av flere år med fokus på universell utforming i kollektivtransporten ser det fortsatt ut til å være mange med nedsatt funksjonsevne som av ulike grunner velger å ikke reise kollektivt.» Videre har de besluttet at «Manglende informasjon, manglende kjennskap til systemet, manglende tillit til transportsystemet som helhet, og manglende selvtillit og forventninger om problemer hos brukerne skaper usikkerhet og fungerer som barrierer mot å reise kollektivt.» I stedet for å fokusere på de alvorlige manglene ved kollektivtransport i Norge, har TØI igjen nøret oppunder ideen om at funksjonshemmede rett og slett har et holdningsproblem. På kildelisten finner vi for eksempel ikke SWECOs rapport fra 2012, Kartlegging av universell utforming ved metrostasjoner i Oslo og Akershus. Denne slår fast at ingen av de 101 stasjonene når den høyeste standarden for tilgjengelighet, og kun 30% når «tilgjengelig» standard (i vår mening en ugyldig standard).
Jeg pratet nylig med en kvinne som bor ved en T-banestasjon med stor «gæpp», som gjerne skulle ha brukt kollektivtransport. Hun fortalte at hun ikke turte å ta sjansen, at hun var redd for å skade seg, men at hun følte seg pysete som ikke gjorde det. Hun hadde jo hørt om andre i rullestol som hadde fått det til! Dette skal altså være den doble byrden for personer med funksjonsnedsettelser i Oslo. Ikke bare skal man bli behandlet som en annenrangs borger når det gjelder tilgangen på kollektivtransport, men man skal i tillegg sitte med følelsen av at problemet ligger hos deg selv. Det er du som ikke er flink nok, ikke har nok selvtillit, ikke er optimistisk nok med tanke på mulige problemer.
Denne holdningen finner vi oss ikke i et sekund, og vi kommer ikke til å gi oss med å plassere skylden på makthaverne som ikke lager et inkluderende samfunn. Kampen fortsetter!
Tekst: Bianca Bernhoft Løkkeberg, NHF Oslo
Foto: Charles Forerunner, Unsplash