Vi var mange som ble glade da vi hørte at Fritt Ords Pris 2021 gikk til Jan Grue, Olaug Nilssen og Bjørn Hatterud! Dette er en velfortjent og nødvendig anerkjennelse av tre svært viktige stemmer i norsk litteratur og samfunn.
Tekst: NHF Oslo
Foto: Helge Brekke
Grete Brochmann åpnet seremonien med å fortelle at «De tre forfatterne får prisen for sterke og kritiske bidrag til å belyse samfunnssituasjonen og ytringskulturen for funksjonshemmede i Norge. Gjennom debattskapende innlegg og litteratur av høy kvalitet fremhever prisvinnerne hvilket samfunnsproblem lave forventninger og svak ytringskultur faktisk er for denne sammensatte gruppen.»
Alle tre har figurert mye i litteratursfæren de siste årene, Grue med bøkene Jeg lever et liv som ligner deres og den nyutgitte Hvis jeg faller, Nilssen med Tung tids tale og Yt etter evne, få etter behov, Hatterud med Mot normalt og Mjøsa rundt med mor.
Fra hver sine perspektiver belyser de ulike aspekter ved det å leve med både mer synlige og mindre synlige funksjonsnedsettelser, og det å være pårørende og måtte stå i en kamp mot systemet som tilsynelatende aldri tar slutt. Vi heier på alle tre som viktige stemmer i norsk offentlighet, og hvordan de baner vei og gjør ytringsrommet større for alle som kommer etter dem!
Du kan se hele prisutdelingen her. Det er dessverre ingen teksting eller tegnspråk, men talene kan du lese her på Fritt Ords sider. Vi limer inn Jan Grues flotte tale her:
«I dag tenker jeg på det den amerikanske historikeren Paul Longmore en gang skrev: “Funksjonshemningens historie er en skjult historie.”
Og jeg tenker på noe jeg en gang hørte bli sagt av Liv Arum, som i mange år var generalsekretær i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon: “Det er jo ingen som vil vite om denne verdenen.”
Jeg tenker på dette, og på de mange generasjonene med funksjonshemmede – med aktivister, forskere, pårørende og allierte – som har forsøkt å vise hva funksjonshemning er og som har stanget hodene sine, igjen og igjen, mot forestillingen om at funksjonshemning er et smalt og rart og marginalt tema, det er noe som gjelder de få, det er et individuelt problem. En personlig tragedie.
Funksjonshemning er ikke en personlige tragedie. Funksjonshemning er et spørsmål om strukturell ulikhet, om diskriminering, om samfunnsmessig ekskludering. Det er spørsmål som angår ett av syv mennesker direkte, og som berører oss alle gjennom vår familie, våre venner, våre kolleger, våre medmennesker. Mange av oss vet dette svært godt.
Men funksjonshemning er også et spørsmål som handler om å være i verden på en bestemt måte. Om en bestemt form for sårbarhet, en bestemt form for kroppslig erfaring, som likevel er av allmennmenneskelig betydning.
Dette er det underlige med funksjonshemning, som ofte er vanskelig å få kommunisert.
At så mange ulike erfaringer med kroppslige begrensninger og ekskludering fra samfunnet, ofte viser seg å ha så mange berøringspunkter.
At det, på godt og vondt, finnes et felles erfaringsgrunnlag. Kall det et rom for solidaritet.
Dette er et rom vi i større grad må utforske. Og her kan kanskje litteraturen, de allmennrettede, fortellende formene, komme til hjelp.
Jeg tror ikke at ordet alene, ord og setninger og fortellinger, kan forandre verden. Men jeg tror at vi må fortelle om funksjonshemning på nye måter. Fordi det har vært for lett for mange å tenke: Dette angår ikke meg. Dette er en verden jeg ikke vil vite om.
Kan hende kan litteraturen hjelpe. Ved å finne det språket, de fortellingene, de fremstillingsformene som gjør at også de som trodde de ikke ville vite, kan begynne å forstå.
Eller innse hvor mye de allerede vet, om de tør å tenke etter, om kroppslig sårbarhet.
Funksjonshemningens historie kan ikke forbli skjult. Så takk for denne prisen. Jeg håper den vil bidra til å vise solidaritetsgrunnlaget. Jeg håper den vil bidra til å vise at selv om funksjonshemning berører oss i svært forskjellig grad, så er det noe som angår oss alle.»
Foto: Helge Brekke
Bildebeskrivelse: Vi ser tre personer med flotte blomsterbuketter som smiler mot kameraet. Bjørn Hatterud står til venstre, han har skjegg og briller. Jan Grue står i midten, han har kort mørkt hår og et elegant skjerf rundt halsen. Olaug Nilssen står til høyre, hun har oppsatt hår og en mønstret kjole. I bakgrunnen ser vi et grønt bakteppe med teksten «Fritt Ords Pris 2021».