Jeg har ikke snakka sant om livet. Jeg gjemte meg bak en tanke om at jeg ikke skylder å fortelle alt. Og det er jo sant. Så endte jeg med å ikke si noe til noen, nesten. Bare de aller nærmeste vet. Det holdt en stund, helt til jeg oppdaget at for hver gang jeg ikke fortalte, sklei folk litt lenger vekk fra meg.
Tekst: Guri Riksaasen, sosialantropolog og forfatter
Illustrasjonsbilde: Rex Pickar, Unsplash
I går hadde jeg fire ulike møter med mennesker jeg liker, folk som jeg har lyst til at skal like meg. Det var veldig fint. Men da jeg kom hjem kjente jeg meg helt utrolig ensom. De menneskene hadde jo ikke møtt meg, de hadde møtt den de tror jeg er. Som jeg kanskje ikke er. Hvordan hadde det vært om jeg fortalte? Det får jeg aldri vite.
Jeg har vondt i beina. Jeg har hatt vondt i beina i over et år. Takket være en god fastlege som tror på meg og tar meg på alvor, utredes jeg på Rikshospitalet av våre beste leger. Det kan være det ene eller det andre som feiler meg. Kanskje blir jeg bedre, kanskje blir jeg verre. Det vet ingen akkurat nå. Når jeg har vondt blir jeg sliten, og når jeg er sliten får jeg vondt. For å fungere i jobb og framstå som normal når du ser meg må jeg hvile 2-3 dager i uka. Derfor er jeg 50% sykmeldt og har vært det en stund. Jeg har egentlig alltid vært mye sykmeldt, og kanskje har det sammenheng med dette. Jeg er NAV-klient.
Grunnen til at jeg ikke har fortalt dette til noen er selvfølgelig skammen. Jeg skammer meg over smertene. Jeg skammer meg over at jeg ikke klarer å trumfe smertene og være et 100% velfungerende og ytende menneske. Jeg skammer meg over at jeg faktisk ikke står opp hver dag. Noen dager har jeg så vondt i beina at jeg kjenner det i armene også. Da ligger jeg bare helt stille. Og tenker at jeg burde skjerpe meg.
Så er det sorgen. Og angsten. Sorgen over det jeg ønsket å gjøre, det jeg ønsket å være, som aldri ble. Og angsten for det som kanskje kommer og det som kanskje ikke kommer. Den angsten kan jeg ikke dele med alle, ikke i dag heller. Den får svetten til å piple.
Det er dine skattepenger jeg lever på. Jeg er redd for å bli vurdert av alle de som synes de har rett til å vurdere meg. Er jeg syk nok? Burde jeg være sykere? Er jeg frisk nok? Burde jeg være friskere? Kan jeg ha det gøy med dine penger? Har jeg rett til å ha det gøy? Hvor bra kan jeg ha det før det er for bra?
Jeg er redd folk skal synes synd på meg. At dere skal slutte å regne med meg, også de dagene jeg fungerer. Når du ser meg har jeg det bra! Tvil aldri på det! De dagene det ikke er bra er det ingen som ser meg, helt garantert. Med mindre du ringer på døra og jeg åpner i pysjen. (Men sånt er det jo ingen som gjør lenger.)
NAV-skandalen gjorde en forskjell. Vi snakker om NAV-klientene som «dem» og vi snakker om «dem» som svake. For meg er det ikke «dem». Det er meg, det er vi, det er oss. Og jeg er ikke svak. Jeg er bare litt lett å velte. Jeg trenger bare mer tid til å gjøre mindre.
Jeg har latt folk snakke om «dem» som om det ikke var meg det gjaldt. Jeg har latt folk fortelle meg at de er blant «dem» uten å stille meg på deres side. Unnskyld. Jeg var feig.
Jeg kunne fortalt de som står meg nær, hver og en i sær. Det hadde blitt mange meldinger, mange samtaler, mange svar å ta imot. Det er ikke så lett å vite hvem som bryr seg, kanskje hadde det blitt mange dører i ansiktet. Jeg er heller ikke så glad i å snakke om at jeg er syk. Jeg vil ikke at det skal ta mye plass i livet mitt. De dagene jeg har ork skal iallefall ikke fylles av orken jeg ikke har.
Om du som leser dette med god grunn ikke bryr deg om hvordan akkurat jeg har det, så gir det deg kanskje likevel en mulighet til å reflektere over hvordan vi tenker om folk som er syke, folk som er nav-klienter, og hva det gjør med fellesskapet vårt; vi risikerer å bli folk som slutter å fortelle, folk som sklir fra hverandre. I morgen eller neste år er det kanskje deg. Hvordan vil du ha det da?
Du så kanskje på meg som sterk og velfungerende? Det var bare fordi jeg valgte hva jeg fortalte. Jeg ga deg bare de beste bitene. Jeg skylder ikke å fortelle alt. Men jeg vil ikke skli fra deg. Jeg malte meg selv inn i et hjørne. Her trives jeg dårlig. Se dette som et forsøk på å skifte posisjon, skifte strategi.
Kanskje gjør jeg det lettere for noen andre å snakke sant om livet? Hvem vet?
Jeg avslutter med litt visdom fra et av barna mine:
Jeg: «Jeg føler at jeg må skjerpe meg de dagene jeg har det dårlig!»
Barnet: «Mamma, kanskje det er bedre at du skjerper deg de dagene du har det bra?»
Forvent fortsatt det beste av meg! Hold meg nær!
Guri Riksaasen er sosialantropolog og forfatter av boka Kjærlighet i tiggernes tid.
Beskrivelse av framsidebilde: vi ser ryggen på en person som ligger i en sofa med hettegenser og et teppe over seg.