For mange har kanskje den gode sommerfølelsen kommet nå, men dagens dato er likevel en vi bør merke oss som en alvorlig merkedag. 26. juli 2016 skjedde en svært dramatisk hendelse i Japan, som fikk ufortjent lite oppmerksomhet i media.
Flere voldelige angrep preget det globale nyhetsbildet i løpet av sommermånedene 2016, mens en av hendelsene man hørte mindre om var angrepet på funksjonshemmede i Japan 26. juli. 26 år gamle Satoshi Uematsu hadde bevæpnet seg med en kniv, og brøt seg inn på en institusjon for personer med psykososiale funksjonsnedsettelser i Kanagawa. Han tok livet av 19 personer, mens 26 personer fikk alvorlige knivskader. Institusjonen hadde 150 beboere, og gjerningsmannen var en tidligere ansatt. Han har utrykket beundring for Adolf Hitlers syn på funksjonshemmede og «rasehygiene», og at han mente det var best for menneskeheten om disse ble tatt livet av. Japanske medier omtalte ikke dette som hatkriminalitet, men som en løsrevet handling begått av en sinnsforvirret person. Uematsu hadde tidligere vært innlagt til psykiatrisk behandling pga. sine uttalte ambisjoner om å begå massedrap på funksjonshemmede, men han ble utskrevet fordi legene ikke så på truslene som en reell fare. I 2017 bestemte domstolen at han var strafferettslig tilregnelig, og han venter fortsatt på rettsaken for angrepet mot institusjonen.
Det er mange grunner til at nyheten om disse grusomhetene var vanskelig for funksjonshemningsbevegelsen over hele verden. En grunn var selvfølgelig at 19 umistelige liv gikk tapt, fordi en enkeltperson mente at de ikke fortjente å leve lenger. En annen var at denne saken fikk svært lite oppmerksomhet i norsk og internasjonal presse. Det er en vedvarende kritikk mot mediedekningen av terrorhandlinger, at det virker som det er strukturelle forskjeller på hvordan man dekker både gjerningsmenn og ofre. Generelt virker det som at man sørger mer over hvite ofre for terror enn ikke-hvite ofre, med navn og bilder i avisen og små historier som gir oss innblikk i hvem personene var. Hvis gjerningsmannen er muslim så blir terrorhandlingen alltid satt i sammenheng med islamsk ekstremisme, mens hvis han ikke er muslim blir det sett på som en løsrevet hendelse, en tragedie, hvor det ofte er psykisk sykdom som har vært utløsende.
Massedrapet i Japan var ingen tragisk ulykke, ingen naturkatastrofe, det var en villet handling som kan settes i sammenheng med et syn på funksjonshemmede som mindreverdige mennesker. Dette synet finner vi så altfor mange steder i verden, enten uttalt eller uuttalt, og i mange samfunn må funksjonshemmede leve i frykt for trakassering, vold og drap. Drapsmannens referanse til Hitler og de nazistiske eugenikk-lovene, minner oss om Holocaust. Det tredje riket pekte ut jødene, Rom-folket og de funksjonshemmede som de største rasehygieniske problemene. Den første gruppen de angrep var de funksjonshemmede, og man anslår at så mange som en million mennesker enten ble drept, mishandlet eller tvangssterilisert.
I Japan, som vi er vant til å tenke på som et samfunn med mye frihet for enkeltindividet, er det fortsatt svært tabubelagt å ha en funksjonsnedsettelse. Når det gjelder de 19 ofrene fra 26. juli, 10 kvinner og 9 menn, så fikk vi aldri se bilder av disse i avisen. Vi fikk ikke vite navnene deres eller små historier om hvem de var. Ofrenes familier har ikke ønsket at navnene skulle offentliggjøres, og grunnen til dette tolket japanske medier som at de pårørende syntes det var for skamfullt at de har hatt familiemedlemmer på en institusjon for funksjonshemmede. Én overlevende vet vi om, Shingo Mori, han svevde mellom liv og død i flere dager etter å ha fått knivskader i bryst og hals. Foreldrene hans fortalte avisen Japan Times at han har bodd på institusjonen i 20 år, men at de har holdt det hemmelig for familie og venner. Etter å ha skjønt at ingen andre navn kom til å bli offentliggjort, så valgte de å gå ut i media med sin historie.
Norges Handikapforbund har også kjempet imot institusjonaliseringen av funksjonshemmede, fordi dette fører til en segregering, isolasjon og tabuisering av personer med funksjonsnedsettelser. Vi har heldigvis ikke hatt et slik angrep som i Japan her i Norge, men også her opplever vi at trakassering og voldelige handlinger mot funksjonshemmede ikke blir satt i sammenheng med hatkriminalitet.
Dette temaet blir tatt opp i rapporten «Hatytringer. Resultater fra en studie av funksjonshemmedes erfaringer» fra 2016, på oppdrag av Bufdir. Her kommer det bl.a. fram at 36% av funksjonshemmede har opplevd trakasserende ytringer pga. sin funksjonsnedsettelse. Av disse har 11% fått beskjed om at de «ikke har rett til å leve», og 18% har fått høre at de er «ubehagelige å se på». Det er utrolig viktig å ta disse hatefulle holdningene på alvor, for det er først da man kan sette fokus på det og kjempe imot det.
Merkedager er en tid for ettertanke. La oss ikke ta ett minutts stillhet for de 19 døde i Kanagawa, for stillhet er alt de har fått. Vi må holde sammen som en bevegelse, ta ordet på vegne av alle de som ikke kan det, og prate hatet midt imot!