Introduksjon

Likegyldighet er vår største trussel

Regndråper på rute, bakgrunn uklart

Likegyldighet er vår største trussel

Mener du at hatytringer og voldelige oppfordringer bør eller kan ties ihjel?

Jeg tror det er en feil og svært farlig strategi.

Å snu ryggen til hat hjelper ikke. Det gir inntrykk av at vi tåler det, og dermed lar vi hatet få vokse videre.

Vi må ikke tie, for de lar seg ikke tie ihjel.
Vi må ikke trekke på skuldrene, for de lar seg ikke trivialisere.
Vi må ikke vende dem ryggen, for da dolker de oss bakfra med sin hatretorikk og sine trusler.

Vi må våge å ta til motmæle og bekjempe det de står for.

Om vi ikke viser at vi faktisk bryr oss, øker faren for terror og voldelige handlinger.

Når våre idealer om frihet, menneskerettigheter og demokrati er under angrep må vi stille opp til forsvar for dem. I skrift, tale og holdning.

Når noen lyver, fornekter fakta eller nører opp under hat, konflikt og konspirasjoner, bidrar de til å gi de fanatiske og hatefulle kreftene legitimitet og økt spillerom. Det gjelder for oss alle, men i særdeleshet gjelder det for våre forbilder, våre folkevalgte og våre ledere. De må gå foran og sette standarden.

Når de ikke gjør det må vi si ifra, slik mange av oss gjorde det mot Sylvi Listhaugs gemene og farlige angrep på Arbeiderpartiets holdninger i flyktnings- og integreringsdebatten.

Vi må ikke bare riste på hodet i forargelse eller fortvilelse. Historien har lært oss at vår egen likegyldighet er vår største trussel, fordi den gir handlingsrom for våre verste fiender.

Alle kan vi mer enn å riste på hodet eller snu oss bort. Vi kan si ifra. Om vi ikke vil eller kan argumentere, så bør vi likevel si ifra. Si at «slike holdninger vil jeg ta avstand fra». Si at «du bør holde deg for god til å angripe med hat, trusler og ondsinnet prat».

Vis at du bryr deg. Vis at du ikke er likegyldig.

I dag er det 7 år siden 77 mennesker måtte bøte med livet fordi en høyreekstrem, hatefull og voldsforherligende mann gikk fra tanke til handling.

Han angrep vår frihet og vårt demokrati. Han ville sprenge vekk og drepe våre folkevalgte representanter i en regjering utgått fra Arbeiderpartiet.

Han ville angripe selve grunnstammen i Arbeiderpartiet, han ønsket å utrydde de unge fremvoksende slekter av jenter og gutter som trodde på solidaritet, toleranse og frihet. Han dro til Utøya og henrettet dem. En for en. 66 personer. Den yngste var 14. De fleste var under 20. De han ikke klarte å drepe, ble såret, skadet og preget for livet.

Han var en, men han har fortsatt mange sympatisører og meningsfeller.
Han var en, men han drepte og skadet hundrevis, tusenvis.
Han var en, men skadet en hel nasjon.

Vi kan og bør ta aktivt avstand fra det. Vi kan gjøre det i respekt for de som ble terrorens ofre, i lærdommen fra det som skjedde 22. juli 2011, og i troen på at ekstremisme og vold kan bekjempes.

Det kan skje igjen.
Det kan ramme en.
Det kan ramme mange.
Det kan ramme deg.
Det kan ramme oss alle.
Derfor må vi bidra til at det aldri skjer igjen.

Tekst: Lars Rovik Ødegård, vinner av Stolthetsprisen 2018